Jeg våknet med den største klumpen i magen, tungpustet, klam i hendene og svett i nakken. Det første man gjør er kanskje ikke å finne frem macén, men akkurat nå føltes det rett. Dessuten så tenker jeg at kanskje noen andre føler på dette i blant, og at det da kan være fint å vite at andre også har det sånn. Jeg føler meg ensom, fortapt og stresset. Jeg prøvde å finne Tassen et sted i senga, som er alt for stor for bare meg, men han var ikke der. Han hadde gått og lagt seg i sofaen, noe som er helt greit. Likevel har jeg aldri følt meg så ensom og jeg brøyt totalt sammen. Jeg klarer egentlig ikke å beskrive hva som skjer, men jeg klarer ikke å finne roen inni meg. Plutselig sitter jeg med mye mer ansvar enn hva jeg er vandt med, og plutselig er jeg helt på egen hånd. Jeg tror det skremmer meg mye mer enn hva jeg hadde forestilt meg. Samtidig så prøver jeg å si til meg selv at dette går fint, at alt ordner seg. Det er vanskelig å tro på det, når alt føles kjipt.
Det er ekstremt vanskelig for meg å kose meg i eget selskap. Det har jeg fremdeles ikke kjent på. Jeg føler meg heller ikke hjemme her enda, og jeg føler at jeg bare er her på vent. Jeg venter. Nå venter jeg på et hjem, en jobb og en hverdag. Jeg føler at jeg ikke lenger har noen glede i hverdagen, men at jeg heller ønsker at dagene skal gå over fortere. Noen dager er bedre enn andre, og slik føler vi vel alle det. Det hørtes utrolig mørkt ut, men akkurat i kveld føles det sånn. Det er ikke lenge siden jeg følte at jeg hadde det bra, og jeg koste meg skikkelig hver eneste dag. Jeg så frem til å sitte en hel dag med strikketøyet mitt, mens nå kan jeg ikke fordra tanken på å sitte alene og strikke. Det er lagt vekk. Misforstå meg rett, det er jeg selv som har satt meg i denne situasjonen, men jeg føler meg helt lost.
Akkurat i natt har jeg det ikke bra, men kanskje i morgen tidlig har jeg det bedre. For meg så føles det bare godt å lufte tankene et sted. Hele denne corona situasjonen tærer på mange mennesker, også meg. Jeg klarer ikke å vente med at ting normaliserer seg og at vi alle endelig kan leve sånn som vi gjorde. Det tar nok lengre tid enn vi ønsker, men håpet er der. Jeg er ikke alene om å stå uten jobb, og flere har til og med vært hjemme siden mars 2020. Jeg har vært heldig siden jeg har fått jobbet litt her og der, men jeg ønsker å jobbe mye mer slik at jeg kan distansere meg litt fra andre ting. Det er på jobb jeg trives aller best.
Det eneste jeg gjør om dagen er å tenke. Jeg tenker så mye og jeg kverner hodet mitt. Denne bloggen skal egentlig ikke være et sted for negativitet, men hvem ringer man klokken 05:00 for å snakke om følelser? Jeg er veldig glad for at jeg har denne bloggen som jeg kan lufte tankene mine for. Jeg tenker ikke så mye over at andre skal lese mine innerste tanker (før jeg skrev dette nå), men heller det slik at jeg kan få litt ro. Det hjelper å snakke om ting, og jeg må bli flinkere til å gjøre det. Jeg vet at dette kalles angst, og jeg vet at jeg har slitet med det til og fra opp gjennom årene. Likevel har jeg fått høre at jeg ikke vet hva angst er, og at jeg ikke har det. Men jo, det er nettopp det dette er, og jeg hater det. Jeg har ikke vært åpen om det, av den idiotiske grunnen at jeg ikke ønsker å høre “haha, alle bloggere har angst”.
Det er ikke rart at angsten blir trigget når man plutselig havner i en slik situasjon, og når ting har sakte men sikker bygget seg opp. Jeg føler at jeg ikke har kontroll på noen ting, og igjen, jeg føler meg fullstendig lost. Dette må jobbes med og jeg må ta tak i det, for akkurat i natt føles det helt uutholdelig. Jeg vet ikke hvordan man avslutter et slikt innlegg, og jeg aner ikke om jeg engang klarer å sove noe mer i natt. Jeg er urolig og kvalm, men det hjalp faktisk å lette litt på hjertet. Vi blogges♥
