Jeg håper at alt er bra med dere. For å være 100% ærlig, så går det ikke spesielt bra med meg om dagen. Jeg hater å si det, og som regel pleier jeg bare å si at jeg har det bra. Nå gidder jeg rett og slett ikke å legge noe skjul på det lenger, så jeg sier det rett ut. Jeg har det kjipt om dagen. De av dere som har fulgt meg hele veien vet at jeg drives av å jobbe, stå på og styre og ordne. Det får jeg ikke gjort nå på grunn av en forbanna sykdom. Den 7 August ble jeg lagt inn på sykehuset i Danmark og lå der i to døgn med sterke smerter, den 15 August lå jeg hele dagen og vrei meg i smerter som plutselig dukket opp, så ble jeg innlagt på sykehuset i tbg nå igjen på onsdagen. Jeg er så lei.På onsdagen tok jeg dose 2 av vaksinen, jeg trente og spiste god middag. Jeg kjedet meg litt, så jeg la meg tidlig på sengen for å se på serie. Så var planen å få besøk, men plutselig, helt ut av det blå, fikk jeg blodtrykksfall, svetten rant og smertene var uutholdelige. Det er så vondt at jeg kaster opp, og selvom jeg ikke har mer å kaste opp klarer jeg ikke å slutte å brekke meg. Det er sikkert ekkel info, men bare forestill dere hvor jævlig det er å ha så sterke smerter i magen og korsryggen, i tillegg til å brekke seg. Det føles ut som at hele magen vrenger seg og jeg aner ikke hvor jeg skal gjøre av meg når jeg får så vondt.
Jeg ringte mamma for å fortelle at det skjedde igjen, men jeg tenkte å prøve å komme meg gjennom det alene. Etter bare noen få minutter etter at jeg la på med mamma, måtte jeg ringe hun opp igjen og be hun om å komme. Hun ringte også ambulansen som kom for å gi meg smertelindring og for å kjøre meg til sykehuset. Denne gangen funket morfinen bedre enn forrige gang, så smertene varte ikke like lenge heldigvis. På sykehuset ble det mye venting, men jeg ble undersøkt midt på natten. De fant væske i bukhulen som tyder på en enda en cyste hadde sprukket, og de så flere cyster samt endometriose vev. Jeg fikk beskjed om å faste, siden den muligens ble operasjon dagen etter.Det ble ikke haste operasjon, men jeg skal tilbake på onsdagen for å operere. Herregud så spent jeg er!! Endelig skjer det i hvert fall noe. Jeg er så spent på om det vil endre livet mitt eller om det ikke har noe for seg. Det er en komplisert sykdom som kan bli bedre med operasjon, mens for noen funker det ikke. Jeg ber til høyere makter for at dette skal være løsningen for meg. Jeg trenger å komme meg tilbake til jobb og hverdagen. Dette tar så på både psykisk og fysisk og jeg føler seriøst at jeg mister det snart. Det er så frustrerende at jeg noen dager er helt fin mens andre dager er jeg i smertehelvete. Jeg kan ikke jobbe for øyeblikket, jeg kan ikke planlegge ting og akkurat nå ser jeg svært lite mening med livet. Det er dramatisk å si, men når man har så mye vondt og ingenting å fylle dagene med, da mister jeg motet.
Jeg vil bare være frisk, jobbe og trene. Jeg vil ikke avlyse ting på grunn av at jeg har vondt. Jeg er inne i en periode i livet mitt hvor jeg prøver å sette meg selv først og fokusere mer på meg selv, men det går veldig dårlig når denne sykdommen ikke lar meg gjøre det jeg ønsker. Den drar meg ned, holder meg hjemme, hindrer meg i å jobbe, hindrer meg i å være sosial, i og trene og leve. Jeg vet at denne bloggen har fått mye fokus på endometriose i det siste, men det syntes jeg er viktig. Vi blogges♥
Jeg håper at dere har det fint! Jeg er endelig på bedringens vei. I forrige innlegg var jeg hjemme, men sjeleglad fordi jeg skulle få lov til å reise om bord for å jobbe igjen. Jeg dro om bord, jobbet og var i ekstase. Jeg jobbet ikke mange timene siden vakten min er tidlig ferdig, så da vasket jeg noen klær og satt meg på lugaren for å strikke litt. Helt akutt kjenner jeg at noe er i ferd med å skje. Jeg blir kjempe andpusten, svetten renner og jeg vet ikke om jeg må kaste opp eller på toalettet. Denne følelsen har jeg hatt før, og da som nå endte jeg opp på sykehuset. Cysten min, som skulle opereres vekk, sprakk mens jeg var om bord. Dette har jeg vært så utrolig redd for..
Så fort jeg skjønte at det var det så ringte jeg etter hjelp, sånn at jeg slapp å være alene. Jeg kan ikke beskrive smerten utenom at det er helt for jævlig vondt. Det er så forbanna vondt!! Det er så vondt at jeg kaster opp flere ganger og mister følelsen i fingrene siden jeg ikke klarer å kontrollere pusten. Heldigvis var vi ikke langt unna land, så kollegene mine fikk ringt ambulansen og de kom om bord. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har hatt så vondt før eller vært så redd. Jeg trodde helt seriøst at jeg kom til å dø. Så himla vondt var det.
Jeg ble kjørt til sykehuset i Hjørring i Danmark hvor de undersøkte meg og ga meg smertelindring. De kunne fort bekrefte at cysten hadde sprukket og at buken var fylt med blod. Jeg fikk flere doser med morfin rett i lårene, men det lindret ikke smertene litt engang. Jeg var innlagt i to døgn før jeg endelig fikk kommet meg hjem på mandagen. Jeg er nå sykemeldt og skal prøve så godt jeg kan å få operasjon slik at jeg kan bli kvitt dette marerittet. Jeg hater denne sykdommen (Endometriose) og jeg håper at jeg kan få mindre smerter etter en operasjon. Jeg kjenner at dette tærer ekstremt mye på meg både psykisk og fysisk. Jeg syntes det var ordentlig flaut å bli sendt i land IGJEN og jeg føler på det ovenfor mine gode kolleger. Jeg vet at jeg aldri hadde klart å jobbe videre med disse smertene, men aller helst ville jeg vært om bord. Dette hindrer meg i å jobbe, trene og å leve. Noe må virkelig gjøres og jeg skal kjempe for å få orden på dette, for det går faktisk ikke an å ha det sånn som det er nå. Jeg har bodd hos mamma noen dager nå for å få litt pleie, men jeg er heldigvis på bedringens vei og kommer til å dra hjem igjen i kveld. Jeg håper at dere har det bra og ønsker dere en fin dag videre. Vi blogges♥
Jeg håper at dere har det bra. Jeg har det dessverre ikke så bra i dag, og det er skikkelig kjipt. Jeg hadde et mål denne uken om å få inn et innlegg hver dag, og å trene hver dag. Det har ikke vært mulig å trene i dag, men jeg klarte i hvert fall å finne frem macen for å oppdatere dere. I natt kom smertene i magen igjen, og de er fremdeles tilstedeværende. Det er en sånn uutholdelig smerte, og det ødelegger så masse. Det at jeg plutselig fikk så vondt igjen skjønner jeg ikke helt, og det er så sinnsykt frustrerende. Jeg kan ikke forutse når jeg får vondt eller hvor mange dager jeg kommer til å ha vondt. Heldigvis er smertene ok å leve med akkurat nå, så jeg har klart å spise og skal snart dusje før jeg legger meg igjen. Smertestillende slår meg helt ut, så jeg har sovet i absolutt hele dag og ikke fått noen verdens ting ut av denne dagen. Bortsett fra å se ferdig Frustrerte fruer da, men det også er litt kjipt…..
På en måte er det flaks at jeg er permittert nå, for tenk på det sykefraværet jeg hadde hatt så langt i 2021? Jeg liker ikke tanken på det da det skal veldig mye til før jeg ikke er i stand til å jobbe, så jeg håper at jeg blir bedre før jeg er tilbake i jobb. Det som er når disse smertene kommer er at jeg ikke klarer å bevege meg engang. Jeg får så intense smerter i nedre del av magen og korsryggen min blir helt øm og vond. Det eneste jeg gjør er å ligge dønn i ro. De forrige gangene har mamma måtte hente en reservenøkkel for å komme inn til meg og hjelpe meg med å spise etc. Jeg klarer ikke engang å gå til døren for å låse opp for mamma. Kan dere tenke dere hvor forbanna vondt dette er?En ting er at man får smerter når man har mensen, men hvorfor får jeg det også nå som jeg ikke har det? Det er en så komplisert og spesiell sykdom, som jeg må lese meg mer opp på kjenner jeg. Som jeg har nevnt tidligere så har jeg fått satt inn spiral som skal hjelpe meg med å slutte å blø, som da igjen gjør at smertene forsvinner. Spiralen har ikke hjulpet noe enda, så jeg tar piller i tillegg. Slutter jeg på pillene begynner jeg å blø, og da er det et rent smertehelvete i flere dager. Dette er kanskje litt mye informasjon å dele, men jeg tenker at det er viktig å snakke om dette! Denne sykdommen er mye i nyhetsbildet om dagen og det er jeg så utrolig glad for. Det skal sies at jeg også har cyster på den ene eggstokken, så kan hende den har vridd seg eller sprukket. Jeg tror dog ikke det, for forrige gang en cyste sprakk trodde jeg at jeg skulle dø og jeg ble hentet i ambulansen. Det er det jævligste jeg har vært med på i hele mitt liv.
Da jeg kom inn på sykehuset med ambulansen følte jeg at jeg fikk en skikkelig åpenbaring med tanke på at jeg endelig fikk et navn på disse smertene. Da jeg var der andre gang følte jeg at dette ikke var så mye forsket på og at de “prøver” med en spiral først. Jeg har hatt flere runder med fastlegen min og spurt etter sterkere smertestillende, men vet dere hva som skjer da? Da blir man nektet medisiner siden det er sjans for å bli rusmisbruker. Jeg har flere venninner som har fått samme beskjed, og det som skjer da er at vi må leve med disse sinnsyke smertene og ingenting hjelper. Det hjelper ikke å ha en varmeflaske på magen og det hjelper ikke å ta seg en dusj. Denne sykdommen må tas på alvor.
Jeg har fremdeles et håp om at spiralen skal fungere, siden jeg bare har hatt den i rundt 1,5-2 måneder. Når det har gått tre måneder skal jeg tilbake til sykehuset for å kontrollere hvordan ting går. Dersom jeg fremdeles sliter med dette i fremtiden håper jeg på at de vil prøve å operere meg, men heller ikke det er en sikker løsning. Noen må operer flere ganger, mens andre blir helt fine etter en. Akkurat nå er smertene avtagende, så jeg tror at jeg kommer til å være good to go i morgen forhåpentligvis. Jeg kommer til å fortsette å oppdatere om dette temaet, for som jeg allerede har skrevet, det er viktig å snakke om det. Dersom noen av dere har erfaringer eller bare ønsker å dele noe angående dette – kommenter gjerne eller send meg dm på insta. Vi blogges♥
