Hei dere fine♥

Jeg håper at dere har det fint! Jeg er endelig på bedringens vei. I forrige innlegg var jeg hjemme, men sjeleglad fordi jeg skulle få lov til å reise om bord for å jobbe igjen. Jeg dro om bord, jobbet og var i ekstase. Jeg jobbet ikke mange timene siden vakten min er tidlig ferdig, så da vasket jeg noen klær og satt meg på lugaren for å strikke litt. Helt akutt kjenner jeg at noe er i ferd med å skje. Jeg blir kjempe andpusten, svetten renner og jeg vet ikke om jeg må kaste opp eller på toalettet. Denne følelsen har jeg hatt før, og da som nå endte jeg opp på sykehuset. Cysten min, som skulle opereres vekk, sprakk mens jeg var om bord. Dette har jeg vært så utrolig redd for..

Så fort jeg skjønte at det var det så ringte jeg etter hjelp, sånn at jeg slapp å være alene. Jeg kan ikke beskrive smerten utenom at det er helt for jævlig vondt. Det er så forbanna vondt!! Det er så vondt at jeg kaster opp flere ganger og mister følelsen i fingrene siden jeg ikke klarer å kontrollere pusten. Heldigvis var vi ikke langt unna land, så kollegene mine fikk ringt ambulansen og de kom om bord. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har hatt så vondt før eller vært så redd. Jeg trodde helt seriøst at jeg kom til å dø. Så himla vondt var det. 

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg ble kjørt til sykehuset i Hjørring i Danmark hvor de undersøkte meg og ga meg smertelindring. De kunne fort bekrefte at cysten hadde sprukket og at buken var fylt med blod. Jeg fikk flere doser med morfin rett i lårene, men det lindret ikke smertene litt engang. Jeg var innlagt i to døgn før jeg endelig fikk kommet meg hjem på mandagen. Jeg er nå sykemeldt og skal prøve så godt jeg kan å få operasjon slik at jeg kan bli kvitt dette marerittet. Jeg hater denne sykdommen (Endometriose) og jeg håper at jeg kan få mindre smerter etter en operasjon. Jeg kjenner at dette tærer ekstremt mye på meg både psykisk og fysisk. Jeg syntes det var ordentlig flaut å bli sendt i land IGJEN og jeg føler på det ovenfor mine gode kolleger. Jeg vet at jeg aldri hadde klart å jobbe videre med disse smertene, men aller helst ville jeg vært om bord. Dette hindrer meg i å jobbe, trene og å leve. Noe må virkelig gjøres og jeg skal kjempe for å få orden på dette, for det går faktisk ikke an å ha det sånn som det er nå. Jeg har bodd hos mamma noen dager nå for å få litt pleie, men jeg er heldigvis på bedringens vei og kommer til å dra hjem igjen i kveld. Jeg håper at dere har det bra og ønsker dere en fin dag videre. Vi blogges♥