Blir jeg en dårlig mamma?

Hei dere super fine!

Nå som jeg venter barn, så tenkte jeg at jeg skulle dele noen tanker med dere. Tulla. Jeg venter så klart ikke barn, og kommer ikke til å gjøre det med det første. Men jeg har lyst til å lufte mine (sikkert) upopulære meninger. For jeg begynner virkelig å lure på hvordan tid det vil være når mine barn skal vokse opp i denne verden som blir sykere og sykere. Jeg tenker spesielt på ipad og lite aktivitet. Ipaden er en barnevakt fra barna kan gå virker det som, og det syntes jeg er så sinnsykt trist. Jeg mimret litt her om dagen og tenkte tilbake på da vi var ute hver eneste dag og ikke ville inn. Før måtte foreldrene tvinge oss til å komme inn for å spise, sove etc. Nå må foreldre tvinge barna sine ut, og så fort de har kommet seg ut så vil de inn igjen. Enten for å spille, se på ipad, tv eller fordi de “ikke har noen å være med”. Barn har kanskje ikke så mange venner lengre, siden alle er inne foran en skjerm? Jeg syntes virkelig at forelder gir opp for tidlig, og “ødelegger” barna sine. Misforstå meg rett, men jeg syntes det er så trist at sunne og friske barn bare sitter på rumpa si og ser på tv/ipad. Hva syntes dere? Jeg jobber på et passasjerskip, og jeg ser barnefamilier hver eneste dag. De fleste, de absolutt aller fleste, har en eller flere ipader som oppholder barna. Det syntes jeg er trist. 

Jeg har liksom en følelse av at jeg kommer til å bli en kjip mor, om dere skjønner? Jeg har ikke lyst til at barnet mitt skal sitte inne i solskinnet, bli overvektig og ikke ha noen venner. Jeg vil, og kommer til å tvinge barnet mitt til å være ute. Jeg forventer ikke at alle er enige med meg, men jeg håper at noen er det. Det er kanskje lett for folk å si “sånn har det blitt”, eller “vi er i 2019, det blir bare verre og verre”, eller “det er normalt”. Ja, det er vel normalt å parkere barna sine foran tv´n den dag i dag, men da vil jeg ikke at barna mine skal ha det normalt. Om dere skjønner. Jeg syntes det er så viktig at barn får en sunn og frisk oppvekst. Ikke en oppvekst som består av junk, ipad og generelt alt de ønsker seg. Jeg kommer til å pushe barna mine til å i hvert fall gå på en idrett, slik som mamma pushet meg til stuping. Det var mange ganger jeg kjente at jeg ville gi opp, eller at det var kjedelig. Men jeg fikk ikke lov til å slutte før sesongen var over, og da ville jeg fortsette. Jeg hadde glede av stuping i 7 år, og er så takknemlig for det. En aktivitet er jo bra for mosjon og for det sosiale, så det burde barn gå på mener i hvert fall jeg. 

Jeg har kanskje fått disse synspunktene siden jeg hadde det slik selv om barn. Jeg lærte at man må jobbe for å få noe man ønsket seg, og jeg lærte verdien av aktivitet og arbeid. Jeg sier ikke at barna mine skal vaske huset mitt for å få lørdags godteri liksom, men det er viktig å lære. Det er viktig med grenser, konsekvenser, belønninger og oppdragelse generelt. Jeg må fortelle om en hendelse jeg var vitne til – Skipet jeg jobber på la til kai og gjestene måtte gå til bilen. En liten gutt skreik så høyt at jeg nesten ble døv. Dette fordi han nå ikke fikk sett på ipaden før han kom i bilen. Altså…Slike barn får jeg lyst til å filleriste. Foreldrene stod ved siden av å klødde seg i hodet og prøvde å overtale han om at han fikk se på ipaden igjen om 5 minutter, men neida. De stod der å smisket i mange minutter… 

Er jeg helt bak mål, eller er noen enige?? Det er normal folkeskikk å si takk for maten, det er viktig å si takk når man får noe, og man skal svare høflig. Barn er så klart forskjellige, men det er faktisk foreldrene sitt ansvar å gi barna sine riktig oppdragelse. Ikke sant? Dersom foreldrene ikke legger ned en jobb, og gjør en innsats så kan man nesten ikke regne med å få et høflig barn. Å jeg tror ikke jeg er den eneste som syntes det er fælt med bortskjemte barn som ikke takker? Åhh, hva med barn som slår foreldrene sine? Jeg tror jeg kunne eksplodert når jeg ser det. For det å være foreldre er jo en skikkelig utakknemlig jobb, og det er krevende! Men jeg tror seriøst det er litt viktig å tenkte over hvordan man former sine egen barn. *Jeg skriver generelt om oppdragelse, ikke rettet til noen spesielle personer*Jeg vil så klart flytte fjell for mine barn og gi dem hele verden, men alt med måte og på riktig vis. Jeg kommer ikke til å kjøpe noe fordi barna mine peker på det. Det er viktig å lære verdien av ting, og penger generelt. Det er også veldig viktig å vise takknemlighet og være høflige. Ikke tro at jeg mener at et barn på to år skal takke for maten altså, men dere skjønner greia. Eller? Jeg gleder meg enormt masse til den gangen jeg får barn, og tror det kommer til å gi meg så masse. Jeg er et menneske som gir veldig mye kjærlighet, så jeg tror virkelig det vil bli spesielt. Men jeg er ikke klar for det nå, og det er nok noen år til det skjer. Jeg har alltid sagt at jeg må ha et sted å bo, og fast jobb først. Nå har jeg begge deler, men siden F og jeg jobber begge på båt så vil det si at vi eventuelt måtte jobbet på forskjellige skift fordi noen måtte vært hjemme med barnet. Det betyr at F og jeg aldri, seriøst aldri hadde fått sett hverandre. Så det går ikke, hehe. Hva syntes dere om dette temaet?  Nå skal jeg dra til solariumet og nyte. Vi blogges♥