Jeg håper at alt er bra med dere. For å være 100% ærlig, så går det ikke spesielt bra med meg om dagen. Jeg hater å si det, og som regel pleier jeg bare å si at jeg har det bra. Nå gidder jeg rett og slett ikke å legge noe skjul på det lenger, så jeg sier det rett ut. Jeg har det kjipt om dagen. De av dere som har fulgt meg hele veien vet at jeg drives av å jobbe, stå på og styre og ordne. Det får jeg ikke gjort nå på grunn av en forbanna sykdom. Den 7 August ble jeg lagt inn på sykehuset i Danmark og lå der i to døgn med sterke smerter, den 15 August lå jeg hele dagen og vrei meg i smerter som plutselig dukket opp, så ble jeg innlagt på sykehuset i tbg nå igjen på onsdagen. Jeg er så lei.På onsdagen tok jeg dose 2 av vaksinen, jeg trente og spiste god middag. Jeg kjedet meg litt, så jeg la meg tidlig på sengen for å se på serie. Så var planen å få besøk, men plutselig, helt ut av det blå, fikk jeg blodtrykksfall, svetten rant og smertene var uutholdelige. Det er så vondt at jeg kaster opp, og selvom jeg ikke har mer å kaste opp klarer jeg ikke å slutte å brekke meg. Det er sikkert ekkel info, men bare forestill dere hvor jævlig det er å ha så sterke smerter i magen og korsryggen, i tillegg til å brekke seg. Det føles ut som at hele magen vrenger seg og jeg aner ikke hvor jeg skal gjøre av meg når jeg får så vondt.
Jeg ringte mamma for å fortelle at det skjedde igjen, men jeg tenkte å prøve å komme meg gjennom det alene. Etter bare noen få minutter etter at jeg la på med mamma, måtte jeg ringe hun opp igjen og be hun om å komme. Hun ringte også ambulansen som kom for å gi meg smertelindring og for å kjøre meg til sykehuset. Denne gangen funket morfinen bedre enn forrige gang, så smertene varte ikke like lenge heldigvis. På sykehuset ble det mye venting, men jeg ble undersøkt midt på natten. De fant væske i bukhulen som tyder på en enda en cyste hadde sprukket, og de så flere cyster samt endometriose vev. Jeg fikk beskjed om å faste, siden den muligens ble operasjon dagen etter.Det ble ikke haste operasjon, men jeg skal tilbake på onsdagen for å operere. Herregud så spent jeg er!! Endelig skjer det i hvert fall noe. Jeg er så spent på om det vil endre livet mitt eller om det ikke har noe for seg. Det er en komplisert sykdom som kan bli bedre med operasjon, mens for noen funker det ikke. Jeg ber til høyere makter for at dette skal være løsningen for meg. Jeg trenger å komme meg tilbake til jobb og hverdagen. Dette tar så på både psykisk og fysisk og jeg føler seriøst at jeg mister det snart. Det er så frustrerende at jeg noen dager er helt fin mens andre dager er jeg i smertehelvete. Jeg kan ikke jobbe for øyeblikket, jeg kan ikke planlegge ting og akkurat nå ser jeg svært lite mening med livet. Det er dramatisk å si, men når man har så mye vondt og ingenting å fylle dagene med, da mister jeg motet.
Jeg vil bare være frisk, jobbe og trene. Jeg vil ikke avlyse ting på grunn av at jeg har vondt. Jeg er inne i en periode i livet mitt hvor jeg prøver å sette meg selv først og fokusere mer på meg selv, men det går veldig dårlig når denne sykdommen ikke lar meg gjøre det jeg ønsker. Den drar meg ned, holder meg hjemme, hindrer meg i å jobbe, hindrer meg i å være sosial, i og trene og leve. Jeg vet at denne bloggen har fått mye fokus på endometriose i det siste, men det syntes jeg er viktig. Vi blogges♥
