15.11.2018

God kveld dere fine.

Jeg hadde egentlig ikke energi nok til å finne frem macen, men en stemme i hodet sier at jeg burde det. Hvis ikke så ender det opp slik det alltid gjør, at jeg ikke blogger på flere dager og alle leserne mine slutter å gå innom. Jeg syntes det er så gøy å blogge, og å få respons, så jeg blir så trist når jeg ikke får det til. De siste dagene har jeg tenkt så mye at de rundt meg kan sikkert høre hodet mitt knitrer. Jeg har så mye motivasjon til tider, og jeg har virkelig troen på at jeg skal få til ting. Men så kommer det dager som disse hvor jeg stopper opp litt. Stopper opp og tenker hva i alle dager er det jeg skal gjøre med livet mitt. Jeg elsker blogging, og jeg husker spesielt da jeg var ute på byen i Sandefjord og flere jenter kom bort til meg og snakket med meg om bloggen. Det gjorde meg så utrolig glad, og da kjente jeg virkelig på at det var det jeg ville gjøre. Å det er det enda, men jeg blir så skuffet når jeg ikke har noe bra innhold å komme med. For hva gjør vel egentlig jeg? Jeg jobber på en båt fjorten dager i måneden, og resten av måneden er jeg hjemme. Jeg føler ikke at jeg kommer til nytte noen sted, eller at jeg er viktig. Om dere skjønner? Jeg aner ikke hva jeg skal bli, eller hva jeg skal gjøre med fremtiden min. Det er frustrerende og slitsomt. Jeg har heldigvis skrevet under kontrakt et år til, så jeg har i hvert fall jobb enn så lenge. Det er jeg veldig takknemlig for, men jeg skjønner jo at jeg ikke kan jobbe her resten av livet. Den tanken skremmer meg, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til det. Fremtiden… Hva i alle dager skal jeg bli, hvordan kan jeg bety noe eller gjøre noe bra. 

Jeg har en litt kjip dag og jeg føler meg så usikker. Jeg hater å føle meg usikker, selvom jeg gjør det store deler av tiden. Jeg overanalyserer ting, tenker alt for mye, og sier mye rart som ikke gir mening. Sånn som dette innlegget. Jeg kommer sikkert til å angre på at jeg skrev det senere, for det gir ikke mening. Det bare er godt for meg å skrive litt igjen. Den frøste bloggen min bygget jeg opp på personlige innlegg, slike som dette. Men det stoppet da jeg plutselig bygget opp en vegg. En vegg som plutselig skulle holde meg selv inne, og kun vise de “bloggvennlige” sidene. Jeg ble mer forsiktig med ting jeg blogget om, kanskje fordi jeg fikk høre det oftere av venner og familie. Før skrev jeg fritt om hva jeg syntes om abort, at jeg ble mobbet, at jeg ville ta silikon, at jeg gikk på barbie dop osv, mens nå skriver jeg kun om overfladiske ting. Det er greit nok det, for jeg har blitt mer voksen på en måte, men noen ganger blir jeg litt trist over den tanken. Det er vanskelig å bli voksen, for nå tenker jeg konstant på hva jeg skal gjøre med livet,  og hva som egentlig er meningen. Jeg beundrer disse menneskene som har et sted å være til en hver tid, og de som vet nøyaktig hva de skal bli den dagen de begynner på videregående. Jeg skulle ønske jeg viste det, slik at jeg kunne jobbe mot et mål. Dessverre så klarer jeg ikke å jobbe meg mot mål engang, fordi jeg ikke engang eier selvdisiplin. Jeg ser på meg selv og syntes at jeg har lagt på meg, så da bestemmer jeg meg for å ikke spise godteri. Likevel går jeg i butikken og kjøper en pose med sjokolade som jeg har spist opp. Så blir jeg sint på meg selv og fatter ikke hvorfor jeg ikke klarer det. Det samme gjelder sparing av penger, og trening. Jeg får det ikke til, og jeg føler at jeg feiler. 

Jeg syntes det bare er så forbanna kjipt, og tungt. Jeg har hatt en indre kamp med meg selv gjennom alle år angående utseende mitt. Jeg har alltid hatt et behov for forandring, for oppmerksomhet og den type ting. Så det at hodet mitt nå har enda mer å tenke på stresser meg. Er det rart jeg har migrene? Nei. De som er litt eldre sier alltid “du har migrene fordi du bruker extenisons, tenk på de spennene inntil hodet hver dag” – men nei. Jeg har vært så flink å ikke bruke det hjemme, og likevel kommer migrenen fortere enn dere aner. Jeg har ikke vært hos legen enda, fordi jeg føler at migrenen kommer på grunn av min skyld. Det er jeg selv som trigger den ved å over tenke og stresse meg selv opp. Hvorfor ellers kommer den bestandig etter jobb hvor jeg har tid til å tenke over ting? Eller når ting generelt er rolig og greit. Jeg blir gal av meg selv, og jeg skulle ønske at jeg kunne sette hodet på flymodus slik at jeg fikk litt ro, men det går jo ikke. Har noen av dere det på samme måte? At alt er vanskelig og at man ikke vet hvor man skal gjøre av seg? Jeg vet at jeg er ung, og at jeg ikke trenger å stresse med fremtiden. Jeg lever for det meste i nuet, og tar ting som det kommer. Men jeg er ekstremt redd for at ting ikke skal gå min vei, og at jeg feiler. 

Jeg tror jeg bare har en kjip dag, og ting blir sikkert bedre i morgen. Det er bare vanskelig når man ikke lenger klarer å høre sine engen tanker siden de går om hverandre. Jeg håper at dere får sove god i natt, og at dere får en fin dag i morgen. Det føltes fint å skrive litt igjen. Litt personlig. Vi blogges ♥ Klem

3 kommentarer
    1. Du er absolutt ikke alene i dette. Kjenner meg veldig igjen. Aner ikke hva jeg skal gjøre med livet mitt og føler jeg feiler på alt jeg gjør. Og at ingenting jeg gjør, gir mening. Ingenting gir mening. Det beste rådet jeg har fått, er at det er helt greit å være der du er nå. Du trenger ikke hele tiden heve deg til nye, store ting. Du trenger ikke være best. Du kan bare være akkurat der du er nå, så lenge det gjør deg glad. Hva som skjer om et år, finner du ut av om et år, du trenger ikke tenke på det nå. Det er lettere sagt enn gjort, men ja. Håper morgendagen blir bedre <3

    2. Du er super flink i den jobben du har, og plutselig finner du ut hva du vil videre. Å husk, du er bra nok <3 glad i deg😘

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg